something new.

I am sick, and bored, and sick of being bored and bored of being sick. And no, its not anything serious, just a cold. Its that annoying middle-time when you can sit up and watch stuff on your computer but get tired from a walk to the supermarket. I actually did some Greek translation stuff,  but I cant focus on reading serious stuff long enough to do other schoolstuff. I read The Fellowship of the Ring and watch Heroes and Once Upon a Time. And sleep.  And feel sorry for myself. And I made a new blog!

The new blog came out of the idea that I wanted to test out a new bloggers-system, since I have been sticking with blogspot for quite a long time. The new and shiny one is a wordpress-blog, and it bears the rather brilliant name "Green men and white ladies". The idea is to slowly start using the new blog, and hope that my followers will follow me to that one.

Please do! ;)

http://greenmenandwhiteladies.wordpress.com/

These are a few of my favourite things: Å skrive

Følte jeg burde oppdatere bloggen snart, og i mangel av noe bedre får dere ett par tekster jeg skrev i høst. Når de kommende to ukers store skriveøker på masteren er forbi (ikke DEN deadlinen, bare noen små men også viktige noen), skal jeg sette meg ned å jobbe videre med dem.

Joda, alt er bra. Strålende faktisk.

Leppene formet ord som ble setninger. Munnene sa “Ibsen”, “eksamen”, “kjønnsroller”, “intertekstualitet”. Du har en voksende klump i magen. “Post-modernisme”. En stigende urolighet i kroppen.

Senere sitter du på biblioteket, fordypet i deg selv. Alt er kaos. Det kommer ikke til å bli bedre, gjør det vel? Tomme svar fra veggen. En gruppe leende studenter passerer leseplassen din, på vei ut i solen. Du hører “øl” “grillings” og “vorspiel”. På nytt bøyer du deg over boken og kapitelet om poststrukturalisme.

“Hvordan har yndlingsdatteren min det?” pappa sin stemme i telefonen. Du hører deg selv si at joda, alt er bra, alt er strålende faktisk. Joda, du lager middag hver dag. Du har nok penger. Ja, det er mye å gjøre med studiene. “Men nå må jeg gå pappa, for Anders og Henriette kommer, vi skal på kino”. Du ble faktisk invitert på kino i dag, men du takket nei. Du klarer ikke å forholde deg til folk, samtalene deres virker så kunstige. De fleste dagene kan du godt jatte med, late som om du er oppriktig interessert i hvem som er Oscar nominert og hvem som burde vært det, hvorfor regjerningens nye studiefinansieringsplan er en dårlig ide, eller hva som smaker best, og er sunnest, av Cola Light og Cola Zero. Du vil at de skal spørre hvordan du har det. At de skal lese tegnene, forstå at alt ikke er som det pleier med deg. Vil at de skal forstå. Vil at noen skal forstå.

I fjernsynet snakker de om Afrika.  Mørke skyer ruller utenfor vinduet, og du ser dryppvåte studenter løpe over parkområdet. Gummistøvler og jakke på, når de andre flykter inn søker du ut. En plastpose i lomma, gjenglemt fra forrige tur med bikkja hjemme, gjør nytten som beskyttelse mellom deg og benken. Endelig tørr du å la de første tårene komme. Det føles merkelig befriende men også litt skummelt. Måneder med forsøk på å fortrenge det vonde, og nå sitter du der og lar det få slippe løs. Du er redd for det vonde, dette ubestemmelige som har trukket deg ned. Du vil bli kvitt det, men du vet ikke hvordan. Om du bare visste, så skulle alt bli bra.

Vinden har økt i styrke. Du krøller deg sammen så godt du kan der på benken. Hulker ned i det myke skjerfet. Du registrerer vagt at noen setter seg ved siden av deg. “Er du ok?” “Nei” “Vil du snakke om det?” En vennlig stemme, myke ord. Så tålmodig, men ikke med forventning. Denne personen som ikke kjenner deg, som ikke har noen anelse om hvem du er, sitter der og vil at du skal fortelle. Selv om personen kunne sittet trygt og godt hjemme i sin egen stue og sett fjernsyn, varmet hendene sine på kanten av te-kruset. Men personen er her, for deg, hos deg. Det godt oppbyggende forsvarsverket brister. Stadig med en bit av redsel for neste skritt, snur du hodet forsiktig og sier, først ett nølende, så ett klart og tydelig “Ja”.

Is there anybody out there?

-Maria, vi er sent ute!” Du mente ikke å lyde så irritert, men helt ærlig, konsertbillettene kostet deg en formue, for ikke å snakke om alle de timene i kø, øsende regn og rennende nese, det minste hun kan gjøre er være klar når dere har avtalt! Du skifter vekten fra den ene foten til den andre og kaster ett blikk bort på bunken med post på kjøkkenbordet. Hever ett øyenbryn da du ser hvem brevet er fra, ett inkassofirma. Hva faen Maria? Du rister på hodet, og blar nervøst gjennom bunken, hele tiden med ett blikk mot døren til badeværelset. Det er inkasso alt sammen jo! Du har aldri en eneste gang, så lenge du har kjent Maria, hørt henne klage over økonomiproblemer. Du åpner forsiktig kjøleskapsdøren. jøss, hun har da mat nok i hvert fall. En liste på kjøleskapsdøren beretter om ukens gjøremål. Ingenting om å betale regninger. Du støkker til av en stemme bak deg “Er ikke Maria ferdig på badet enda?”. Det er Cecilie, Marias romkamerat. “Nei” du flirer litt “men rekker vi ikke denne konserten har de sikkert en ny Europaturne i 2016”. Hun ler ikke. Blikket flakker litt, mot døren, så ser hun på deg, med alvorstunge øyne. “Maria er ikke helt frisk”. “Hva mener du med “Ikke helt frisk”?”. Det blir stille. Du forstår ikke. Maria, hun er jo aldri syk. Sykler de 5 kilometerne til uni hver dag, trener på SATS, er alltid den som kommer med druer og trøst når andre er syke, som ringer deg bare for å høre om du har det bra. Midt på natten, om det så er.  Cecilie mener tydeligvis hun har sagt nok. Hun henter en yoghurt i kjøleskapet og lukker seg inn på rommet sitt igjen. Du står foran en låst baderoms dør og prøver intenst å forstå. “Maria, er du der inne? Maria?” det har vært stille lenge, og du er i ferd med å gi opp håpet om noen gang å rekke den konserten. Vannet har sluttet å renne. Du rister i døren, antydning til panikk. “Maria!”. Cecilie er der, Cecilie sier “Det er sikkert Pink Floyd”. –Hæ?” “Altså, Maria har en ting for å lytte til Pink Floyd med veldig høy lyd når hun er på badet. På MP3 spilleren altså. Så da hører hun ikkeno`” . Aha, du puster lettet ut. Vil ikke, tørr ikke innrømme for noen, knapt nok for deg selv, og aldri aldri for Maria, hva som har gått gjennom hodet ditt de siste sekundene. Ett barberblad eller kanskje ett pilleglass. En livløs skikkelse på gulvet. Du tvinger hodet ditt klart igjen og ser på Cecilie. Hun trekker på skuldrene og mumler noe om at alle har da rett på privatliv. Du skal til å spørre, om hva hun mente med at Maria ikke er helt frisk. Men i det samme står hovedpersonen selv i døra, kledd til fest og med øyne som glitrer mot deg. “Håkon, jeg beklager!” “Åh, det gjør ikke noe”, du blir beklemt stående, mens hun tar på sko og jakke, og roter i lomma etter busspenger. Der ja, ut døra, stø kurs mot busstoppet. Snakk om noe hyggelig, noe vanlig. “Vi rekker det, sant?” spør hun nervøst. “Selvfølgelig”. Arm i arm går dere inn på bussen, finner ett ledig sete. Maria begynner å snakke opprømt om de siste nye på musikkfronten, og om den totalt idiotiske anmelderen i VG. Du puster lettet ut og tenker at det sikkert bare var de derre månedlige jentegreiene Cecilie mente.  Maria er jo akkurat som hun pleier. Dere hopper av bussen ved Oslo city og synger “Poker face” for full hals.

reading a new blog. and watching yet another new series

As you can see from the sidebar here, the one called "favourite blogs",I like to follow the blogs some nice people, friends and people I dont know but where I like their writing style or themes.
Today Lisa sent me link to her blog, so I will start following "Under overgrunnen". As you can see, some of the blogs I follow are in English and some of them are in Norwegian. Just as I myself sometimes write in English and sometimes in Norwegian. My later posts have been in Norwegian, due to the fact that the texts were something I had already written for other purposes, and posted because I was thinking they could be of interest for others then me. or because it sort of fitted better to write them in Norwegian.

Sitting right now watching an american tv-show called "The Walking Dead", which makes the series I am watching reaching number three, pluss I am watching Dexter but there is no new season right now. the other shows I am currently watching is "Revenge" and "Game of Thrones".

What are you currently watching? And do you have any suggestions for blogs I should read? :)

Om å se en film fra ulike synsvinkler- tanker gjort etter å ha lest Linda Askeland fra Familie og Medier`s innlegg «Barn dreper barn».

Når jeg ser «The Hunger Games», ser jeg hovedpersonen Katniss og hennes kjærlighet til lillesøsteren Primrose (kalt Prim). Jeg ser vennskapet med Gale. Jeg ser de store sosiale forskjellene mellom distriktene og hovedstaden (capitol). Jeg ser en alkoholskadet Haymitch som prøver å glemme sin egen tid i det grusomme, myndighetsskapte spillet «The Hunger Games». Jeg ser Katniss som ofrer seg, så søsteren skal få slippe å delta. Jeg ser kjærligheten hun har til søsteren gjenspeilet i hennes kjærlighet til den lille jenta Rue. Og når hun steller sin sårede kamerat Peeta. Jeg ser hvordan Katniss aldri ville skade noen, og hvordan hun er klar til å velge døden, i form av de røde, giftige bærene, fordi hverken hun eller Peeta kan klare tanken på å skulle drepe hverandre, når det er de to som tilslutt står igjen. Fordi jeg har lest boken vet jeg at deres personlige kjærlighetsbudskap til hverandre gjennom disse bærene, også er kimen til opprør i de undertrykkede distriktene, at Katniss rokerer ved hele diktaturets eksistens.

En venn av meg savnet mere action. Jeg savnet å få ett tettere forhold til karakterene, slik du får i bøkene. Men er godt klar over at bok og film aldri vil være det samme.

I forkant av å ta med 13åringen for å se denne filmen, ville jeg lest boken og snakket med barnet mitt om den. Så vi begge var forberedt.



P.S. Jeg legger ikke link til Linda Askelands innlegg her, fordi jeg foretrekker at bloggen min ikke linkes til norske aviser sine nettsider. det jeg ønsker med å ha sendt innlegget mitt til Vårt Land er for å få frem ett litt mere nyansert bilde av Hunger Games enn det Askeland og andre gjør. For å lese hennes innlegg kan du gå inn på vl.no sine debattsider (verdidebatt) og søke på "barn dreper barn". jeg gjør det ikke med vilje komplisert å finne Askeland`s innlegg, jeg respekterer så absolut hennes mening. for å gjenta meg selv så velger jeg å ikke legge direkte link fordi endel nettsteder plukker opp at du har gjort det, og dermed kan de spore bloggen din. Jeg håper alltid på nye lesere til bloggen min, men ikke på den måten bare.

La alle leve tryggt og godt i frihet og i fred

I år er det Egner-året i Norge. Torbjørn Egner skrev "Folk og Røvere i Kardemommeby", han skrev "Klatremus og alle dyrene i Hakkebakkeskogen", "Ole Jakob på bytur" og "Da Per var ku".
og han skrev denne nydelige aftenbønnen, som var min venninne Hannes aftenbønn som liten:



Jeg folder mine hender små
i takk og bønn til deg.
La alle barn i verden få
det like godt som jeg.

Vern alle med din sterke hand
mot fattigdom og død.
Og hjelp små barn i alle land
så ingen lider nød.
La ingen krig og sult og sott
få gjøre oss fortred.
La alle leve trygt og godt
i frihet og i fred.

Min kusine Stine, nå 15år, hadde hatt om Torbjørn Egner på skolen, og på ett tidspunkt hvor hennes tremenning Jørgen, broren til Hanne, ringte min tante, kom Stine stolt å proklamerte at Torbjørn Egner var på telefonen. Torbjørn Egner får alltid frem ett ekstra smil hos meg.

Hanne brant for Afrika. Hun var sterk og rettferdig, og uredd. Og hun hadde en deilig latter og ett varmt smil. Husker is på Grunerløkka, hårsalong hjemme hos tanta mi og post-apokalyptisk film og sjokolade på Torshov.

Min aller aller første preken

Preken til søndag den 25. Mars 2012. Studentgudstjeneste.

(Høysangen 2:11-12) For se, nå er vinteren slutt, regnet er over, det er borte. Blomstene kommer til syne på marken; sangens tid er kommet, turtelduen kurrer i vårt land.

Våren har alltid vært min yndlingsårstid. Det kan godt ha en sammenheng med at både min bror og jeg har bursdag i mai, de ekstra ferie og fridagene, 17.mai med mengder av is, og alle helgene på hytta vår i Sveio. Men det handler også om at det blir lysere, blomster som springer opp i veikanten og fuglene som kommer tilbake fra sydentur.  Menneskene begynner å smile mere og trekker ut i gatene. Du kan, hvis du er modig, starte utesesongen på din favorittkafe. Turene langs søene eller gjennom havene blir oftere og lengre.

Forrige søndag snakket Pål Kristian om Guds tilstedeværelse, og om hvordan han skaper på nytt hver dag, hver gang ett barn blir født eller en ny blomst spirer. Jeg reflekterte videre over dette. Over hvordan vitenskapelige og rasjonelle forklaringer prøver å skyve Gud i skyggen, eller helt å fjerne ham. Når jeg er ute i Guds skaperverk, når jeg ser hvordan knopene springer frem på trærne og verden liksom våkner til liv, godt skjulte hemmeligheter gjennom vinteren stikker opp fra jorden og smiler til meg, har jeg store vanskeligheter med å tro at dette er tilfeldig. For jeg ser Guds kjærlighet i alt og alle rundt meg. Jeg kan ikke slutte å tro at Gud er der.  Gud møter meg i mennesker som deler gleder og sorger, mennesker som gir meg noe og som jeg kan gi noe tilbake til. Gud er i små barn som ler, og i kjærligheten som lyser gjennom en mors øyne og stemme når hun trøster det gråtende barnet som ble for ivrig i leken og har slått seg.

For meg har Gud lenge vært i musikken. I vakker sang og musikk jeg hører, eller selv får lov å ta del i. Jeg har opplevd flere ganger hvordan det å synge sammen med noen har gitt meg glede og trøst.  Jeg husker spesielt en kveld i juli i fjor. Jeg småløp opp trappene til universitetsområdet i Bergen, sammen med ei god venninne, syngende og småleende, «Little People» fra Les Miserables. Inn i en kirke for å tenne lys. Stillhet. Og etterpå nye sangtoner mens vi tok fatt på det siste stykket hjem. Kvelden før hadde jeg fått den bekreftelsen jeg hadde fryktet for i to dager: ei i min vennekrets var antatt omkommet etter eksplosjonen i regjeringskvartalet. Jeg har aldri trengt sangen så mye som da.

Høysangen handler om et kjærlighetsforhold mellom to mennesker. Jeg har lest at den er uvanlig til Bibelsk kilde å være, fordi Gud ikke er nevnt, i hvert fall ikke direkte. Høysangen består av åtte kapittel og er ment å være skrevet av Kong Salomo. Den fungerer som en slags dialog mellom mann og kvinne. Det er han som forteller henne: For se, nå er vinteren slutt, regnet er over, det er borte. Blomstene kommer til syne på marken; sangens tid er kommet, turtelduen kurrer i vårt land. Han inviterer henne med ut for å nyte våren sammen med ham.  Kanskje synger han egentlig til henne? Og selv om Gud ikke er nevnt i høysangen, er han så definitivt der. Akkurat som han er i mitt og ditt liv. Han er der i hverdagen, i det vi ser og i det vi ikke ser. Og i vakre toner vi kan spille og synge, eller bare sitte å lytte til.

the book project

I made myself a project where, instead of planing which books to get from the library, a bookshop or amazon,I would simply take a look at the works in english at the public library in Copenhagen city center. The result this time was: Joanne Harris "Sleep pale sister" and "The mammoth book of haunted house stories" (ed. Peter Haining). I chose books I had never heard about before, and while Harris is an author I know, from "Chocolate" and "The lolipopshoes", only like two of the contributors to the haunted house stories where known to me from before.  Maybe Ill discover I like one of them in particular and decide to read more of him/her?

Curious about the books, but at the moment I am reading "Extremly loud and incredibly close", by Jonathan Safran Foer. Recommended!