Joda,
alt er bra. Strålende faktisk.
Leppene formet ord som ble
setninger. Munnene sa “Ibsen”, “eksamen”, “kjønnsroller”, “intertekstualitet”.
Du har en voksende klump i magen. “Post-modernisme”. En stigende urolighet i
kroppen.
Senere sitter du på
biblioteket, fordypet i deg selv. Alt er kaos. Det kommer ikke til å bli bedre,
gjør det vel? Tomme svar fra veggen. En gruppe leende studenter passerer
leseplassen din, på vei ut i solen. Du hører “øl” “grillings” og “vorspiel”. På
nytt bøyer du deg over boken og kapitelet om poststrukturalisme.
“Hvordan har
yndlingsdatteren min det?” pappa sin stemme i telefonen. Du hører deg selv si
at joda, alt er bra, alt er strålende faktisk. Joda, du lager middag hver dag.
Du har nok penger. Ja, det er mye å gjøre med studiene. “Men nå må jeg gå
pappa, for Anders og Henriette kommer, vi skal på kino”. Du ble faktisk
invitert på kino i dag, men du takket nei. Du klarer ikke å forholde deg til
folk, samtalene deres virker så kunstige. De fleste dagene kan du godt jatte
med, late som om du er oppriktig interessert i hvem som er Oscar nominert og
hvem som burde vært det, hvorfor regjerningens nye studiefinansieringsplan er
en dårlig ide, eller hva som smaker best, og er sunnest, av Cola Light og Cola
Zero. Du vil at de skal spørre hvordan du har det. At de skal lese tegnene,
forstå at alt ikke er som det pleier med deg. Vil at de skal forstå. Vil at
noen skal forstå.
I fjernsynet snakker de
om Afrika. Mørke skyer ruller utenfor
vinduet, og du ser dryppvåte studenter løpe over parkområdet. Gummistøvler og
jakke på, når de andre flykter inn søker du ut. En plastpose i lomma, gjenglemt
fra forrige tur med bikkja hjemme, gjør nytten som beskyttelse mellom deg og
benken. Endelig tørr du å la de første tårene komme. Det føles merkelig
befriende men også litt skummelt. Måneder med forsøk på å fortrenge det vonde,
og nå sitter du der og lar det få slippe løs. Du er redd for det vonde, dette
ubestemmelige som har trukket deg ned. Du vil bli kvitt det, men du vet ikke
hvordan. Om du bare visste, så skulle alt bli bra.
Vinden har økt i
styrke. Du krøller deg sammen så godt du kan der på benken. Hulker ned i det
myke skjerfet. Du registrerer vagt at noen setter seg ved siden av deg. “Er du
ok?” “Nei” “Vil du snakke om det?” En vennlig stemme, myke ord. Så tålmodig,
men ikke med forventning. Denne personen som ikke kjenner deg, som ikke har
noen anelse om hvem du er, sitter der og vil at du skal fortelle. Selv om
personen kunne sittet trygt og godt hjemme i sin egen stue og sett fjernsyn,
varmet hendene sine på kanten av te-kruset. Men personen er her, for deg, hos deg.
Det godt oppbyggende forsvarsverket brister. Stadig med en bit av redsel for
neste skritt, snur du hodet forsiktig og sier, først ett nølende, så ett klart
og tydelig “Ja”.
-Maria, vi er sent
ute!” Du mente ikke å lyde så irritert, men helt ærlig, konsertbillettene kostet
deg en formue, for ikke å snakke om alle de timene i kø, øsende regn og
rennende nese, det minste hun kan gjøre er være klar når dere har avtalt! Du
skifter vekten fra den ene foten til den andre og kaster ett blikk bort på
bunken med post på kjøkkenbordet. Hever ett øyenbryn da du ser hvem brevet er
fra, ett inkassofirma. Hva faen Maria? Du rister på hodet, og blar nervøst
gjennom bunken, hele tiden med ett blikk mot døren til badeværelset. Det er
inkasso alt sammen jo! Du har aldri en eneste gang, så lenge du har kjent
Maria, hørt henne klage over økonomiproblemer. Du åpner forsiktig
kjøleskapsdøren. jøss, hun har da mat nok i hvert fall. En liste på
kjøleskapsdøren beretter om ukens gjøremål. Ingenting om å betale regninger. Du
støkker til av en stemme bak deg “Er ikke Maria ferdig på badet enda?”. Det er
Cecilie, Marias romkamerat. “Nei” du flirer litt “men rekker vi ikke denne
konserten har de sikkert en ny Europaturne i 2016”. Hun ler ikke. Blikket
flakker litt, mot døren, så ser hun på deg, med alvorstunge øyne. “Maria er
ikke helt frisk”. “Hva mener du med “Ikke helt frisk”?”. Det blir stille. Du
forstår ikke. Maria, hun er jo aldri syk. Sykler de 5 kilometerne til uni hver
dag, trener på SATS, er alltid den som kommer med druer og trøst når andre er
syke, som ringer deg bare for å høre om du har det bra. Midt på natten, om det
så er. Cecilie mener tydeligvis hun har
sagt nok. Hun henter en yoghurt i kjøleskapet og lukker seg inn på rommet sitt
igjen. Du står foran en låst baderoms dør og prøver intenst å forstå. “Maria,
er du der inne? Maria?” det har vært stille lenge, og du er i ferd med å gi opp
håpet om noen gang å rekke den konserten. Vannet har sluttet å renne. Du rister
i døren, antydning til panikk. “Maria!”. Cecilie er der, Cecilie sier “Det er
sikkert Pink Floyd”. –Hæ?” “Altså, Maria har en ting for å lytte til Pink Floyd
med veldig høy lyd når hun er på badet. På MP3 spilleren altså. Så da hører hun
ikkeno`” . Aha, du puster lettet ut. Vil ikke, tørr ikke innrømme for noen,
knapt nok for deg selv, og aldri aldri for Maria, hva som har gått gjennom
hodet ditt de siste sekundene. Ett barberblad eller kanskje ett pilleglass. En
livløs skikkelse på gulvet. Du tvinger hodet ditt klart igjen og ser på
Cecilie. Hun trekker på skuldrene og mumler noe om at alle har da rett på
privatliv. Du skal til å spørre, om hva hun mente med at Maria ikke er helt
frisk. Men i det samme står hovedpersonen selv i døra, kledd til fest og med
øyne som glitrer mot deg. “Håkon, jeg beklager!” “Åh, det gjør ikke noe”, du
blir beklemt stående, mens hun tar på sko og jakke, og roter i lomma etter
busspenger. Der ja, ut døra, stø kurs mot busstoppet. Snakk om noe hyggelig,
noe vanlig. “Vi rekker det, sant?” spør hun nervøst. “Selvfølgelig”. Arm i arm
går dere inn på bussen, finner ett ledig sete. Maria begynner å snakke opprømt
om de siste nye på musikkfronten, og om den totalt idiotiske anmelderen i VG.
Du puster lettet ut og tenker at det sikkert bare var de derre månedlige
jentegreiene Cecilie mente. Maria er jo
akkurat som hun pleier. Dere hopper av bussen ved Oslo city og synger “Poker
face” for full hals.
