Preken til søndag den 25. Mars 2012. Studentgudstjeneste.
(Høysangen 2:11-12) For se, nå er vinteren slutt, regnet er over, det er borte. Blomstene kommer til syne på marken; sangens tid er kommet, turtelduen kurrer i vårt land.
Våren har alltid vært min yndlingsårstid. Det kan godt ha en sammenheng med at både min bror og jeg har bursdag i mai, de ekstra ferie og fridagene, 17.mai med mengder av is, og alle helgene på hytta vår i Sveio. Men det handler også om at det blir lysere, blomster som springer opp i veikanten og fuglene som kommer tilbake fra sydentur. Menneskene begynner å smile mere og trekker ut i gatene. Du kan, hvis du er modig, starte utesesongen på din favorittkafe. Turene langs søene eller gjennom havene blir oftere og lengre.
Forrige søndag snakket Pål Kristian om Guds tilstedeværelse, og om hvordan han skaper på nytt hver dag, hver gang ett barn blir født eller en ny blomst spirer. Jeg reflekterte videre over dette. Over hvordan vitenskapelige og rasjonelle forklaringer prøver å skyve Gud i skyggen, eller helt å fjerne ham. Når jeg er ute i Guds skaperverk, når jeg ser hvordan knopene springer frem på trærne og verden liksom våkner til liv, godt skjulte hemmeligheter gjennom vinteren stikker opp fra jorden og smiler til meg, har jeg store vanskeligheter med å tro at dette er tilfeldig. For jeg ser Guds kjærlighet i alt og alle rundt meg. Jeg kan ikke slutte å tro at Gud er der. Gud møter meg i mennesker som deler gleder og sorger, mennesker som gir meg noe og som jeg kan gi noe tilbake til. Gud er i små barn som ler, og i kjærligheten som lyser gjennom en mors øyne og stemme når hun trøster det gråtende barnet som ble for ivrig i leken og har slått seg.
For meg har Gud lenge vært i musikken. I vakker sang og musikk jeg hører, eller selv får lov å ta del i. Jeg har opplevd flere ganger hvordan det å synge sammen med noen har gitt meg glede og trøst. Jeg husker spesielt en kveld i juli i fjor. Jeg småløp opp trappene til universitetsområdet i Bergen, sammen med ei god venninne, syngende og småleende, «Little People» fra Les Miserables. Inn i en kirke for å tenne lys. Stillhet. Og etterpå nye sangtoner mens vi tok fatt på det siste stykket hjem. Kvelden før hadde jeg fått den bekreftelsen jeg hadde fryktet for i to dager: ei i min vennekrets var antatt omkommet etter eksplosjonen i regjeringskvartalet. Jeg har aldri trengt sangen så mye som da.
Høysangen handler om et kjærlighetsforhold mellom to mennesker. Jeg har lest at den er uvanlig til Bibelsk kilde å være, fordi Gud ikke er nevnt, i hvert fall ikke direkte. Høysangen består av åtte kapittel og er ment å være skrevet av Kong Salomo. Den fungerer som en slags dialog mellom mann og kvinne. Det er han som forteller henne: For se, nå er vinteren slutt, regnet er over, det er borte. Blomstene kommer til syne på marken; sangens tid er kommet, turtelduen kurrer i vårt land. Han inviterer henne med ut for å nyte våren sammen med ham. Kanskje synger han egentlig til henne? Og selv om Gud ikke er nevnt i høysangen, er han så definitivt der. Akkurat som han er i mitt og ditt liv. Han er der i hverdagen, i det vi ser og i det vi ikke ser. Og i vakre toner vi kan spille og synge, eller bare sitte å lytte til.
